Det begynte ganske udramatisk. Kalsnes var litt sliten og trøtt innimellom, og lurte på om hun var på vei inn i overgangsalderen.
– Jeg gikk til fastlegen fordi jeg lurte på om det kunne hjelpe med hormonplaster. Det var noe som mange av venninnene mine snakket mye om, forteller hun.
Etter hvert kom det symptomer som gikk på hodet, men som hun først trodde stammet fra et tannlegebesøk. Det var først da hun stakk innom legevakta at hun ble sendt videre til MR.
– Da fikk jeg veldig kort beskjed etter at jeg hadde tatt MR, at her var det fare på ferde. Dette så ikke bra ut.
Diagnosen var lungekreft med spredning, blant annet til hodet. Hun var 49 år, hadde mann og to barn – og en blomstrende karriere som professor i politisk kommunikasjon.
– Det var et enormt sjokk. Da jeg fikk beskjeden, tenkte jeg at nå har jeg ikke mange måneder igjen.
Bonus, bonus, bonus
I løpet av sommeren ble det tatt biopsi, og Kalsnes fikk vite at kreften hadde en EGFR-mutasjon – en genforandring som gjør at sykdommen kan behandles med målrettet tablettbehandling. Hun fikk Tagrisso.
– Det fungerte bra. Lenge.
Våren 2025 trengte hun mer behandling, og siden har hun fått ulike typer cellegift omtrent hver tredje uke. Hverken stråling eller operasjon har vært aktuelt.
– Jeg tok cellegift denne uka. I går merket jeg det skikkelig. Da så jeg på TV hele kvelden. Det kommer alltid noen dager der jeg ikke har særlig overskudd.
Likevel har hun fått et helt nytt perspektiv på tiden.
– Alt jeg får i etterkant, er bonus. Bonus, bonus, bonus. Dager, uker – helt fantastisk. Få en ny vår, helt fantastisk.
Jobben som anker
For Kalsnes har det betydd «enormt mye» å kunne stå i jobben ved Høyskolen Kristiania. Arbeidsgiveren har tilrettelagt slik at hun konsentrerer seg om forskning, faglige artikler, søknader og veiledning, mens hun har lite undervisning.
– Undervisning har vært litt komplisert, for det er mange faste tidspunkter man må stille på. Med kreftbehandling, blodprøver og cellegift blir det vrient.
Det å kunne være noe annet enn pasient har vært avgjørende.
– Det å kunne tenke på andre ting, treffe andre mennesker, være en vanlig person og en fagperson. Det å skyve kreften litt unna, lukke den skuffen ganske lenge og heller gruble på andre typer problemer, det har vært utrolig bra.
Hun har vært åpen om diagnosen overfor kolleger, og har også fortalt om sykdommen i akademikernes fagblad Forskerforum.
– Det har hjulpet meg. At folk vet hva som skjer. At jeg ikke kan være med på alt, at det er ulike ting som kanskje er litt vanskeligere nå. Det er en støtte for meg.
I et akademisk miljø preget av konkurranse om midler og posisjoner har hun ikke opplevd at åpenheten har blitt brukt mot henne.
– Jeg har sagt at jeg ikke kan være den som leder forskningsprosjektet. Men jeg bidrar der jeg kan. Det har vært stor aksept i fagmiljøet mitt for at det kan fungere på den måten.
Samtidig vil hun ikke reduseres til sykdommen.
– Jeg vil ikke at min omgangskrets alltid skal tenke på meg som en pasient. Jeg er mer enn det.
Pasient med fagstemme
Kalsnes har aldri røyket – som ungdom var hun rasende på foreldrene for at de gjorde det. Likevel kjenner hun til at lungekreft har en annen plass i samfunnsbevisstheten enn brystkreft og prostatakreft.
– Sykdommen er så lumsk, og symptomene er diffuse. Det gjør den litt skummel, også fordi folk kanskje ikke vet så mye om den.
Som forsker på politisk kommunikasjon har hun et profesjonelt blikk på hvordan slike fortellinger formes – og hvordan de kan endres. Etter diagnosen har hun fulgt mange pasientgrupper og interesseorganisasjoner i sosiale medier, særlig engelskspråklige.
– De har veldig mye fokus på kommunikasjon om at alle kan få lungekreft. Har du lunger, kan du få lungekreft. Selv om risikoen er større hvis en røyker, så er alle i risiko.
Det er på dette feltet hun ser at fagbakgrunnen kan komme andre pasienter til gode.
– Det er ting man kan gjøre rundt kommunikasjon for å få ut budskapet om at alle er i risiko for å få lungekreft.
Hun trekker også politisk kommunikasjon inn i sin egen pasientrolle.
– Det handler om å bruke politisk kommunikasjon til å holde politikerne ansvarlige.
Ett konkret eksempel ligger henne tungt på hjertet: løftene om flere kliniske studier til norske kreftpasienter.
– Jeg har ikke blitt tilbudt én klinisk studie siden jeg fikk diagnosen, og jeg vil veldig, veldig gjerne det. Jeg tror det er kjempeviktig for oss pasienter at dette løftet faktisk holdes.
Resiliens
Ett begrep har hun holdt fast i siden diagnosen: resiliens. Det kjenner hun både fra eget fagfelt og fra datteren, som leste psykologi på videregående.
– Det handler om hvordan man, selv med dårlige betingelser, likevel kan stå i en vanskelig situasjon over lengre tid. Vi kjenner det fra samfunnsfagene – hvordan Norge gjennom covid kom seg gjennom en krise som varte i flere år, uten at samfunnet brøt sammen.
Den samme tankegangen forsøker hun å overføre til eget liv.
– Hvordan står jeg i den situasjonen så lenge som mulig, så godt som mulig, uten at jeg selv og alle rundt meg faller sammen?
Det å snakke med andre i samme situasjon har vært god hjelp. Den fysiske sykdommen har ikke vært det tyngste.
– Jeg har ikke vært så fysisk syk, men den psykiske kostnaden av å få den diagnosen, den har vært stor.
Noe av det første hun spurte om på sykehuset, var tilgang på psykolog. Det tok fire måneder før hun fikk time. Til slutt fikk hun hjelp via tjenesten på jobben.
– Det var en mangelvare, følte jeg. Dette sliter på det mentale.
Kalsnes håper på flere kliniske studier, mer screening – og en framtid der lungekreft kan bli en sykdom man kan leve med.
– Selv om man ikke kan kurere det – at man kan leve med det – det er noe jeg håper på.