For seks måneder siden mistet Mette sin livsledsager og ektemann, Jarle Frøystadvåg. Jarle døde av lungehinnekreft etter å ha vært syk i nesten tre år. Helt til det siste var han full av pågangsmot og optimisme.

mette og jarle– Jeg beundrer han for hans evige positive tankesett, men som pårørende og tidligere sykepleier, var det også på en måte det såreste, jeg så at sykdommen skred frem i et mye raskere tempo enn han ville ta inn over seg. Jeg så signalene og visste at han ikke hadde lenge igjen, men for han selv var ikke døden et tema. Seks dager før han døde la han planer om en reise til Bergen. I denne fasen kjente jeg sterkt på et savn etter å ha en pårørendegruppe jeg kunne delt mine tanker med. Selv om jeg snakket mye med familie og venner så ville det vært annerledes å snakke med noen som hadde vært gjennom det samme som vi sto i.

Fin avskjed

Jarle fikk dø hjemme, med alle sine nærmeste rundt seg.
– Den siste måneden før han døde forsto jeg hva som kom til å skje og klarte å ta det inn over meg. Det gjorde meg i stand til å forberede de rundt oss på hva som kom. Barna kom hjem, og vi hadde venner som kom på besøk.  Jeg hadde god dialog med kreftkoordinator og fastlege, og vi sørget for at Jarle var godt smertelindret. Den siste natten spilte vi musikken han likte, og han reiste videre med barna våre og meg rundt han. Det var både veldig fint, men også tungt og tøft. Samtidig er jeg utrolig takknemlig for at han slapp å lide. Han hadde livskvalitet helt til det siste.

Funnet sin balanse i livet

Hvordan har du det i dag?
foto av mette– Stort sett har jeg det bra, jeg sover godt og står opp hver dag. Jeg har selv MS og har en helse som gjør at jeg vet at jeg må ta vare på meg selv. Dette var jeg klar på når Jarle var syk, jeg måtte tillate meg selv å ta pustepauser, selv om det var enklere sagt enn gjort. Men, det har bidratt til at jeg har lært meg å finne min balanse i livet, og til at jeg har bedre hverdager i dag, selv om Jarle ikke er med meg lengre.

Mette har sine verktøy som får livet og hverdagen til å fungere.
– Medisinsk yoga betyr enormt mye for meg. I mange år har jeg gjort én time yoga hver morgen, det gjorde jeg også mens Jarle var syk. Det har bidratt til at jeg har en helt annen ro og energi i kroppen.
Du virker så sterk, er du det?
mette gjør yoga–  Jeg føler vel det selv, og det er takket være at jeg har jobbet mye med meg selv, og jobbet for å finne meg selv på en annen måte. Selv om jeg nå på et vis har funnet tilbake til en slags hverdag, hvor jeg greier å fylle på med det jeg trenger, så er det dager der jeg bare vil sette meg ned og la tårene komme. Jeg vet at jeg må tillate meg å la de dårlige dagene få komme, og jeg må være i det som er sorgen min.  Det er min vei.

Stort savn

–  Det er hverdagsøyeblikkene som jeg savner aller mest. For eksempel tok vi ofte med oss vafler og kaffe i båten for å se på solnedgangen, det var øyeblikk som vi nøt veldig sammen. Og så er det tomheten jeg kjenner på når jeg kommer hjem, det er sårt. Jarle var alltid der, han var så tilstede – både i små og stor ting. Som når jeg er på hytta og går der med gressklipperen, da kan jeg høre hvordan han ville tatt over og sagt at det kan da han gjøre.

Mette og Jarle fikk 12 år sammen, og de hadde mange planer for pensjonisttilværelsen. En måned etter at Jarle førtidspensjonerte seg rammet sykdommen.
– Vi hadde mange ting vi ville gjøre sammen, mange planer. Så ble livet helt annerledes. Allikevel – når jeg ser tilbake på de tre årene han var syk så føler jeg at vi ikke gikk glipp av så mye. Vi greide å fylle på, vi var på flere reiser, og vi var sammen med venner og familie. Dette har bidratt til at det har vært lettere for meg å møte hverdagen i etterkant, og jeg velger å være takknemlig for lærdommen livet har gitt meg.

Jarle var en historieforteller, han brukte mange gamle ord og uttrykk – som Mette opplever at hun nå fører videre.
–  Det er jo litt morsomt, ut av det blå tar jeg meg i å bruke både ordene og utrykkene hans. Da må jeg smile litt for meg selv, og kjenner på en varm følelse om at han er med meg i stort og smått.

Brenner for pårørendearbeid

–  «Husk Mette, nå skal du leve videre», det sa Jarle, og det har vært min livskraft. Han ønsket at jeg skal blomstre som menneske. Jeg har stor tro på at vi må tillate oss å sørge, ta tiden til hjelp – for det er ingen quick-fix. Det som er riktig for meg er kanskje ikke riktig for andre, sorgarbeid har ingen fasit.
Mette og Jarle sitt mantra:

En dag skal vi dø alle sammen, men alle andre dager skal vi leve.

En del av Mettes prosess videre er ønsket om å gjøre noe for andre pårørende.
–  Det er godt å komme ut og dele sorgen min, og for meg er det ikke farlig å vise følelser. Dersom jeg kan bidra til å hjelpe andre så vil jeg gjerne det, det er også grunnen til at jeg har engasjert meg i Lungekreftforeningen, samtidig som det er en fin måte å ære Jarle på, jeg vet at han ville satt stor pris på det.

Verken ved Ålesund eller Volda sykehus er det pårørendegrupper, det ønsker Mette å gjøre noe med.

–  Å etablere en pårørendegruppe er noe jeg gjerne vil få til. Ofte er jo dette en sårbar gruppe som kanskje ikke har så mye overskudd. Plutselig har jeg mye tid, og helsen min er såpass god at jeg må få bruke meg selv til noe, samtidig som det er viktig for meg å ha noe å gjøre. Dersom noen vil ta kontakt med meg så må de gjerne gjøre det.