– Hadde vært enklere med en annen kreftform

– Jeg har opplevd at folk har stilt direkte spørsmål til meg, men også at noen har gått bak ryggen min og snakket. Det som går igjen, er at min sykdom må være selvpåført. Jeg har også opplevd at kollegaer har forsvart meg mot antakelser om sykdommen min. 
Christian forteller at han kjenner andre kreftpasienter som ikke møter samme stigma.
– Det er klart at jeg har kjent på at det hadde vært enklere om jeg hadde fått en annen kreftform.

Sjokk-diagnose

Det var da Christian var innom blodbanken for å gi blod, slik han hadde gjort i 20 år, at det ble oppdaget at blodverdiene hans var langt fra normale. Trebarnsfaren fikk beskjed om å komme seg til legen umiddelbart. Deretter fulgte en periode på seks måneder der han var innom utallige fastlegevikarer og legevakt, før han til slutt havnet på Haukeland. I løpet av det halvåret raste han ned i vekt, gikk med konstant lungebetennelse og ble sykere og sykere.
– Etter én time på sykehuset fikk jeg beskjed om at det var noe med lungene. Jeg ble kastet rett inn i pakkeforløpet og legene landet raskt på at jeg hadde ikke-småcellet lungekreft. Det var et stort sjokk, jeg merket fort at jeg begynte å tenke på familien min – hvordan skulle det gå med dem, lungekreft er det jo ikke så gode prognoser på ...

Tøff behandling

Christian ble raskt operert, hvor kirurgene fjernet en del av høyre lunge og hele 26 lymfeknuter, kirurgene flyttet om på bronkier og hovedpulsåren. Fordi han ble operert midt i koronapandemien ble hele behandlingen preget av isolasjon og lite kommunikasjon. Etter operasjonen har han kun fått lindrende behandling, og har måttet klare seg mye selv når det gjelder rehabilitering og oppfølging.

Fra sosial til isolert

Ensomheten han opplevde før-under og etter operasjonen har fulgt han videre i etterkant.
Christian beskriver seg selv som en sosial person med et stort nettverk. Men etter lungekreftdiagnosen opplevde han at mye endret seg.
–  I begynnelsen var det mange som tok kontakt, til at nå sitter jeg alene. Hele nettverket mitt er forsvunnet. En stor grunn til dette er senskadene som jeg sliter med. Jeg har fått fatigue og trenger mye hvile. Jeg kan for eksempel ikke være med på fest på jobben eller gå ut med kamerater. Pusten er også et stort problem for meg, kun en liten oppoverbakke blir en stor belastning.

Senskader har ført til en form for usynlighet

Christian kjenner på at forventningen i samfunnet ofte er at når man har overlevd kreft så er man frisk.
–  Mine begrensninger gjør at jeg faller utenfor felleskapet og ensomhet blir også en form for senskade. Det har kokt ned til at jeg må  prioritere hardt, og da handler det om å klare jobben og være en del av familien min. Manglende forståelse for senskader og endret livssituasjon henger på meg som en negativ merkelapp.

Hele familien preges

I tillegg til at Christian opplever stigmatisering rundt både sykdommen og senskadene, kjenner han at hans situasjon også preger familien. Han forteller om tilfeller der det blir ekstra tydelig at sykdommen er usynlig for andre, som når han og kona er på butikken og hun bærer alle handleposene fordi han ikke klarer.
– Det blir noen blikk ... Av og til skulle jeg ønske at jeg gikk på krykker – da ville folk forstått bedre.  
Fordi Christian er mye syk og har nedsatt immunforsvar fører det til at hele familien må ta hensyn. Barna kan for eksempel ikke alltid ha med andre barn hjem og de er ofte redde for å smitte pappa.
– At mine barn må ta hensyn blir fort vanskelig for andre å forstå. Dette er noe som både familien min og jeg opplever at vi står veldig alene i.