Gjennom livet har hun mistet både faren og svigerfaren til lungekreft, og hun har hatt flere andre i familien som har vært rammet av sykdommen. I tillegg har hun stått tett på et barnebarn med kreftdiagnose.
– Jeg har etter hvert opparbeidet meg mye erfaring med å være pårørende til kreftsyke, forteller June-Beate Sortevik Telle.
Engasjementet hennes startet i Kreftforeningen, der hun i flere år har vært frivillig ved Vardesenteret i Bergen. Etter hvert kjente hun på et ønske om å kunne bidra enda mer målrettet.
– Jeg ville ha litt mer «verktøy» for å kunne hjelpe folk, sier hun.
I dag er hun likeperson for pårørende i Lungekreftforeningen – en rolle hun opplever som svært meningsfull.
– Hvorfor er det så fint å kunne snakke med en likeperson?
– Det er noe med å treffe noen som vet hva du snakker om, som skjønner hva du står i. Det tror jeg er helt avgjørende, sier Telle.
Hun trekker frem hvor ensomt det kan føles å være pårørende. Mange opplever å bli stående litt på sidelinjen, samtidig som tankene kan være både mange og tunge.
– Man tør kanskje ikke å si alt høyt til de nærmeste. Det kan være mørke tanker: Kommer vedkommende til å dø? Hvordan blir livet videre? Bare det å få snakke med noen og lette litt på trykket kan bety mye.
Hun peker også på hvor viktig håp kan være. Da barnebarnet hennes var sykt, møtte hun selv en likeperson som gjorde sterkt inntrykk.
– Hun fortalte at sønnen hennes hadde hatt det samme som liten – og at han levde. For meg ble det et holdepunkt. Det ga meg tro på at det kunne gå bra.
– Jeg tror mange går med en frykt for at det ikke skal gå bra. Å kunne dele den frykten med noen som faktisk har kjent på det selv, kan være veldig verdifullt.
– Er det noen bestemte egenskaper som kommer godt med i rollen som likeperson?
– Du må være et medmenneske, først og fremst. Og du må ha empati. Likepersonsrollen innebærer å møte mennesker i sårbare situasjoner, og det krever at man tåler å stå i det vanskelige. Du hører tøffe historier. Samtidig handler det om å være god til å lytte.
Telle understreker også viktigheten av balanse når det gjelder å dele av egne erfaringer.
– Man kan gjerne bruke litt av sin egen historie, men det må ikke bli det samtalen handler om. Det skal ikke handle om meg – det skal handle om deg.
– Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersontjenesten?
– Først og fremst tror jeg det handler om å spre budskapet. Det er mange som ikke vet at tilbudet finnes. Sykehusene kan spille en viktig rolle i å gjøre likepersontjenesten mer kjent. Når man får en diagnose, er man i en sårbar situasjon. Da tror jeg det er viktig at man får informasjon om at det finnes noen å snakke med – en likeperson, påpeker Telle.
Samtidig har hun forståelse for at helsepersonell ofte har mye fokus på det medisinske.
– Det kliniske tar naturlig nok mye plass, og da kan slike tilbud falle litt utenfor. Men jeg tror absolutt det er et forbedringspotensial der. Det er hvert fall ingen tvil om at likepersontilbudet kan gjøre en forskjell. Bare det å vite at noen er der, som forstår, er av uvurderlig verdi.
Vil du snakke med en av våre likepersoner?
Les mer om likepersontjenesten og finn en likeperson som passer for deg.