Saken ble først publisert i Lungekreftforeningens medlemsblad Pust 2.22.

I desember 2019 var Anne Cathrine Kjerrgård 36 år og gledet seg til å feire jul med datteren hjemme på Askøy. Men så kom diagnosen «ikke-småcellet lungekreft, med spredning til hodet» og snudde livet opp ned.

Følte seg veldig sliten

Pust møter Anne Cathrine på hotell Norge i Bergen. Ute er det ikke mye som minner om mai måned der den sure vinden jager bergensere og cruiseturister over Torgallmenningen. Vi finner varmen med en kaffekopp i en lun krok innendørs. Anne Cathrine tar oss tilbake til høsten 2019. Da begynte hun å føle seg veldig sliten. Alle som har hatt eneansvar for en treåring vet at det er et hektisk liv som tærer på reservene. Men dette var noe mer enn «bare litt slapp».

‒ Det begynte med at jeg ble veldig fort sliten av ting jeg vanligvis ikke ble sliten av. Jeg måtte legge meg ned og hvile etter luftetur med hunden. Så jeg gikk til legen og tenkte at jeg kanskje manglet noen vitaminer, forteller Anne Cathrine, og smiler litt over dette med vitaminene.

Prøver og undersøkelser i løpet av november 2019 viste at noe var alvorlig galt, og i desember ble hun sendt til akutten på Haukeland sykehus for å ta MR av hodet. Der fant de først en svulst i hjernen og så én på lungen. Diagnosen lød «ikke småcellet lungekreft, stadium 4».

Gjennomsnittsalderen for lungekreft er 66 år, men alt for mange unge, især kvinner, får lungekreft, skriver Felleskatalogen.

‒ 36 år er ganske ungt å få lungekreft har jeg skjønt. Antakelig skyldes det at jeg røykte. Jeg begynte i 16-årsalderen og røykte fram til jeg var rundt tretti.

«Jeg googlet selvfølgelig, og det var ikke så lurt»

Anne Cathrine drar hånden gjennom det svarte håret og forteller om dagene som fulgte etter den sjokkerende kreftbeskjeden. Hun følte hun fikk lite informasjon om diagnosen og hva som ventet av behandling. Kom hun til å dø av dette?

‒ Jeg googlet selvfølgelig, og det var ikke så lurt. Jeg kom over statistikk over hvor mange som fortsatt levde fem år etter at de hadde fått diagnosen. Det var ikke så bra for meg å lese.

Legene snakket mye medisinspråk. Hun skulle behandles med «gammakniv», sa de.

‒ Jeg visste ikke hva det var, så jeg trodde de skulle skjære meg i hodet. Men det er stråling, viste det seg. Så fikk jeg vite at kreften var uhelbredelig og jeg skjønte ikke hva det innebar. Jeg gikk i kjelleren da, forteller hun.

I desember 2019 ble Anne Cathrine innlagt på lungeavdelingen og fikk stråling mot hodet. Strålingen fører til store hevelser i hodet, og det er fint lite hun husker av julen 2019 og starten av 2020.

‒ Jeg var innlagt fra desember til februar. Jeg klarte ikke å spise, vekten gikk ned 20 kilo og jeg måtte få intravenøs næring.

Hun fikk ikke reise hjem til jul og nyttårsaften husker hun bare små glimt av.

‒ Jeg husker det satt en sykepleier ved siden av meg og at det var raketter utenfor. Jeg skjønte ikke helt om det hadde vært jul.

Det føltes som et fengsel

Etter strålingen startet en omfattende og langvarig cellegiftkur.

‒ I starten gikk jeg på to typer cellegift og én immunterapi (Pemetrexed og Pembrolizumab) i seks ukers intervaller. Så ble det redusert til én type cellegift og én type immunterapi hver tredje uke. Til sammen tretti kurer. Jeg har fått høre at trettien er maks av hva man kan få. Jeg ble ikke dårlig av kurene, bare litt sliten, så det har gått veldig fint. Immunterapien heter Keytruda, og legene sier jeg har hatt veldig god effekt av den.

Alle som har vært innlagt på sykehus i koronatiden har kjent på den ekstra belastningen det er å bli avskåret fra venner og familie på utsiden.

‒ Jeg var mye alene. Jeg fikk ikke lov å ha besøk og måtte være på avdelingen, så det føltes som et fengsel. Det var en periode da jeg ikke fikk gå ut av rommet en gang. I mars 2020 kom nedstengningen, men jeg skjønte ikke helt hvor omfattende koronarestriksjonene var, siden jeg var så isolert allerede.

Først i mai 2020, nesten et halvår etter innleggelsen, fikk Anne Cathrine reise hjem fra sykehus og rehabilitering. Cellegiftbehandlingen fortsatte poliklinisk helt fram til desember 2021.

Er alltid den yngste 

‒ Jeg så at de som var innlagt på lungeavdelingen var de dobbelt så gamle som meg. På poliklinikken er jeg alltid den yngste og på alle kurs jeg har vært på er jeg yngst. Det oppleves litt ensomt. Nå har jeg tilfeldigvis funnet en med lungekreft som er like gammel som meg på Facebook. Vi har hatt litt kontakt, og han er den eneste jeg kjenner til som er under 40 år.

Anne Cathrine skulle gjerne hatt mer informasjon fra sykehuset om tilbud til kreftpasienter og muligheter for rehabilitering og oppfølging. Ikke en gang Pusterommet på Haukeland fikk hun vite om mens hun var innlagt. Men én person på sykehuset har gjort en stor forskjell for livet etter sykdommen: sosionomen som har oversikt over muligheter og rettigheter til økonomisk bistand.

‒ Sosionomen hjalp meg med alle papirer til NAV i forbindelse med uføretrygd, og han hjalp til da Askøy kommune brukte veldig lang tid på å innvilge startlån. Jeg kan ringe til sosionomen når som helst hvis jeg lurer på noe.

I november 2020 kunne Anne Cathrine og datteren flytte inn i egen leilighet. Hjemme på Askøy har kreftkoordinatoren Tone Steinfeldt vært til stor hjelp med stort og smått, og de to treffes jevnlig over kaffekoppen.

«Jeg har kanskje blitt litt glemsk, men ellers har jeg mye energi»

Dagene til Anne Cathrine er fulle av små og store aktiviteter. Datteren skal i barnehagen og på aktiviteter, det er husarbeid, matlaging, kaffe med venninner og frivillig arbeid.

‒ Jeg kunne fint klart å jobbe sånn som jeg er nå. Jeg har egentlig hatt mye energi hele tiden.

Da hun fikk sine 30 kurer med cellegift var det to, tre dager etter hver behandling hun ikke kunne gjøre så mye og måtte ta det med ro. Så var hun tilbake til normalen.

‒ Jeg har ikke merket noen senskader. Kanskje jeg er blitt litt glemsk og kan ha litt vansker med konsentrasjonen. Hvis det er veldig mye som skjer er det godt å ta seg en halvtime og slappe av litt, men det går helt fint.

‒ Hva tenker datteren din om at du er syk?

‒ Hun var bare tre år da jeg fikk diagnosen, så det var ikke så lett å forklare for henne. Vi sa bare at «mamma skal på sykehuset og få medisin og må være der». Nå er hun blitt seks år og spør mye mer. Hun har vært med meg opp på poliklinikken og har sittet ved siden av meg når jeg har fått cellegift, og hun har vært med og snakket med legen min. Så hun får svar på det hun lurer på.

Da datteren lurte på hva hvordan cellegiftbehandlingen foregikk fikk hun være med for å se selv. Barnesykepleieren på avdelingen kom med plastsprøyter og rød saft hun kunne leke med, så besøket på lungeavdelingen ble til en god opplevelse.

‒ Hva er du opptatt av nå som hverdagen er tilbake?

‒ Det er mye jeg har lyst til å gjøre. Jeg holder på med Kreftkompasset* sitt mentorskap-program, jeg er frivillig på Vardesenteret og jeg har vært på Haukeland og snakket med medisinstudentene – de har et fag som handler om pasientkontakt.

Dagen da Anne Cathrine fikk sin siste cellegiftkur, 15. desember 2021, var hun med i en fokusgruppe på lungeavdelingen

‒ Samtidig som jeg fikk cellegift og immunterapi satt jeg og svarte på spørsmål om hvordan kreftpasienter blir møtt av Haukeland sykehus, om de får nok informasjon og sånne ting.

Selv har hun lest seg opp på det meste selv når det gjelder både behandling og rehabilitering.

‒ Jeg følger med på hvilke medisiner som kommer og på forskning. I tilfelle jeg får et tilbakefall vet jeg mer om mulighetene. Jeg håper at jeg holder meg frisk så lenge som mulig. Jeg kunne tenkt meg å begynne å jobbe litt igjen. Kanskje ikke 100 prosent, men i hvert fall 50 prosent. Det blir litt for mye ledig tid. Jeg har mange år igjen i arbeidslivet, jeg er bare 38 år og jeg har ikke tenkt å være uføretrygdet resten av livet.

Arbeidsledig ser det ikke til at den nyvalgte lederen i Lungekreftforeningen sin avdeling Vestland skal bli. Intervjuet er ferdig, og bildene er tatt. Anne Cathrine går ut på Ole Bulls plass. Regnet har lettet og solen tvinger seg ned mellom skyene. Nå skal hun til Kreftforeningen i et felles møte med de andre pasientforeningene på Vestlandet.

* https://www.kreftkompasset.no/

Tekst: Harald Herland