Alle som er eller har vært syke er mer enn sykdommen. Mer enn «hun med lungekreft». Mer enn mor, bestemor, kone, leder, kollega, venn, skribent, fotballentusiast, naturelsker, styremedlem. Det handler om identitet, og ingen ønsker sykdom som en del av den.

Da jeg fikk diagnosen var det siste jeg tenkte på en forening for «sånne som meg», og jeg kan ikke huske om jeg fikk noe informasjon om foreningen (hukommelse er mangelvare i den verste tiden).

Jeg ble operert i januar 2023, måtte ha noen runder med cellegift og nå piller som medisinsk etterbehandling for å hindre tilbakefall. Jeg hadde overlevd, og da begynte jeg å løfte blikket fra sofatilværelse, blodprøvesvar og egen tilstand.

Hodet fungerer igjen, stadig bedre - for en glede! Kroppen er ikke helt enig enda, og jeg kommer nok ikke tilbake til samme aktivitetsnivå som før, men det kan jeg leve godt med. 

Leste mye, sulten på informasjon, snublet over en interessant artikkel av Kari Grønås, leder i Lungekreftforeningen, og ble oppmerksom på at foreningen eksisterer.

Tenkte umiddelbart at der vil ikke jeg være med, jeg er jo frisk. Kreft er noe jeg har hatt. Ferdig.

Men.
Jeg blir aldri ferdig med det. Den vil sitte som en skygge i bevisstheten resten av livet. Enhver hosting, hodepine og ymse vondter får automatisk tankene inn på «tenk om…».

Jeg er nysgjerrig av natur. Jeg inviterte meg selv på en kaffe med Kari, hadde lyst til å bli kjent med henne, og kanskje få et inntrykk av hva foreningen gjør og om jeg kan bidra med noe.

Med mer innsikt og nysgjerrig på mer bestemte jeg meg.
Ikke bare for å bli medlem, det er den enkleste sak av verden, koster bare kr 200,-. Jeg sa at jeg gjerne vil bidra mer også.

  1. Fordi jeg er uendelig takknemlig for den fantastiske behandlingen jeg har fått. Robotkirurgi, cellegiftbehandling og oppfølging på Ahus har vært rask, proff, forutsigbar, medmenneskelig (til tross for mange ulike leger og helsepersonell).
  2. Fordi jeg er vitebegjærlig og tenker at i foreningen får jeg tilgang til ny forskning, interessante leger, nye mennesker, kunne være i forkant i tilfelle..
    Dette har allerede vist seg å stemme, vi fikk fantastisk interessante foredrag av dyktige leger på Lungekreftforeningens årskonferanse jeg nettopp deltok på.
  3. Jeg har sittet i andre styrer, jeg er ressurssterk, jeg har noe å bidra med.


Alle som går med rosa sløyfe har ikke hatt brystkreft. Alle som går med HVIT SLØYFE har ikke hatt lungekreft. Vi støtter forskning, samhold, påvirkningsarbeid. Våre pårørende burde også bli medlem.

BLI MEDLEM

Det er Kristin Daly som skriver dette til medlemsbladet Pust. Hun ble på landsmøtet i april 2024 valgt inn som første vara til hovedstyret, og vil møte fast på styremøtene fremover.